EKIM Stavanger

Hvem er vi? Hva er ACIM®? Hjem



  Hjem
  ACIM-studiegrupper
  Aktuelle linker
  Arrangementer
  Bibliografi
  Hva er ACIM®?
  Hvem er ACIM Stavanger?
  Kontaktpersoner
  Kunngjøringer
  Kunstneriske aktiviteter
  Medlemsliste
  Ofte stilte spørsmål
  Oversettelse av bøker
  Oversettelser av ACIM
  Oversettelser av artikler o.l.
    Det enestående med EKIM
    EKIM: Fremdeles et lite håp
    Forsoning i korsfestelse
    Hvordan nærme seg EKIM
    Lære å lytte
    Ord og uttrykk
    Sette de onde under tiltale
    Urtekst
    Å reise seg fra sandkassa
    Å tilgi mishandleren
  Registreringsskjema
  Selve ACIM-boken
  Vi deler tanker og erfaringer




Glemt passordet?

Å REISE SEG FRA SANDKASSA

(Mrk: Sitatene fra ACIM er hentet fra den Danske utgitte boken 'ET KURSUS I MIRAKLER' 1.oplag 2001, fordi den Norske oversettelsen ennå ikke er trykket - pr.feb.2008.)

 

Å REISE SEG FRA SANDKASSA:

Å FORLATE BARNDOMMENS VERDEN AV SIRENER

Kenneth Wapnick,Ph.D.

 

Introduksjon: Sirenenes Forføring av Egoet


I Odysseen, forteller Homer sagnet om Odysseus og Sirenene (sjønymfer), de underlige sjøgudinnene som med deres 'honningsøte' stemmer forlokket seilere til sin død, så trollbundet var de av de henrivende sangene at de krasjet fatalt mot klippene. Dette er hvordan den blinde poeten beskriver situasjonen, i ordene til heksen Circe, også Odysseus elskerinne:
Du vil først av alt komme til Sirenene, som er trollmenn over hele menneskeheten og hvem enn som kommer deres vei; og den mann som umistenksomt nærmer seg dem, og lytter til Sirenenes sang, har ingen utsikter til å komme hjem og behage sin hustru og små barn når de står omkring ham i velkomst, men Sirenene - ved melodien av sin sang - fortryller ham. De sitter i sin eng, men stranden fremfor er fylt med beinknokler av menn som nå er råtnet bort, og hudene krøller seg over dem.
Ettersom Odysseus insisterer på å høre disse 'trollmenn over hele menneskeheten', råder Circe ham at måten å unngå sin sikre skjebne er å instruere skipets mannskap til å binde ham sikkert til masten, mens de plugger sine ører med honningvoks.
Denne vidunderlige myten er en fortellende metafor for egoets forførende kall, som forlokker oss til den visse død som vi bare kan motstå ved å binde oss selv til Jesus eller den Hellige Ånd, og således forbli trygg og sikker under Deres hvelving av tilgivelse. Ingen skyld eller frykt kan noensinne berøre oss når vi hviler i tvillingpilarene av våre Lærere og Deres mirakel. Allikevel, som den Greske helten, må vi først høre disse sireniske/varslende stemmer; ellers vil vi aldri vite hva vi ønsker å unngå, og hvorfor. Fristelsene til å gi etter for kallene på spesiellhet er så uimotståelig sterk at vi trenger å bli utdannet av vår 'trollmann' om den sanne natur ved disse skarp-eggede barneleketøy, som er hvor vi begynner vår granskning.

De Skarp-Eggede Barneleketøy av Spesiellhet

Forlokkelsen av spesiellhet er å finne i dets løgner, for det lover oss fred, glede, og fullbyrdelse. Mens ondskapen ved sitt kall er ganske åpenbar i substanser som rusmidler, alkohol, og krig, er det i våre relasjoner med hverandre som den fatale tiltrekningen til egoet best kan sees, for vi er trukket til det som møll til en flamme. Å velge denne usanne/sinnsyke tanke som vår lærer er jevngodt med en Faustisk pakt med djevelen. I den kjente legenden, som har undergått utallige variasjoner i litteratur og musikk, slavegjør Faust seg for evig til Mephistopheles i bytte med tjuefire år med glede, kunnskap og makt. Således pantsetter vi alle våre sinn til egoet for noen få smuler av forbigående gleder, og innser aldri at hva vi har kjøpt er en endeløs skjebne av skyld, smerte, og død.
For å bevare sin eksistens, utvikler egoet en strategi med å skjule for oss hva vi virkelig kjøpte fra den/det. Til tross for de forferdelige virkningene av lidelse som vi alle erfarer, uten å kjenne dens årsak -- sinnets beslutning for egoet -- kan vi aldri fjerne smerten fra våre misforståtte valg. Hva som deltar i egoets kløktige påskudd som skjuler dens underliggende hensikt er den ubøyelige vekt på kroppen i stedet for sinnet. Ved å ha valgt egoet som vår lærer, er vi fordømt til å følge dets sinnløse reise til glemsel hvor vi villig, tross usant/sinnsykt samtykker i å spille med skyld og spesiellhet: de skarp-eggede barnelekene som bare kan såre og drepe. Vitterlig, det er umulig å gjøre kroppen til fokuset for vår erfaring uten å føle smerten av skyld over igjen å ha valgt egoet fremfor Gud, illusjon fremfor sannhet, separasjon fremfor enhet. Etter atskillige flere tekstledd, forteller Jesus oss hvordan søken etter nytelse med og fra kroppen er den sikre oppskrift for smerte, for det er beslutningen for egoets litenhet i stedet for storheten av Kristus -- vårt sanne Selv:
Det ser ud som om kroppen er symbolet på synd, så længe du tror den kan give dig det du ønsker. Så længe du tror den kan give dig nydelse, vil du også tro den kan give dig smerte. At tro du kan blive tilfreds og lykkelig med så lidt er at såre dig selv, og at begrænse den lyksalighed du kan få, fremkalder smerte der skal opfylde dine sparsomme lagre og gjøre dit liv fuldkomment.(.. elendig) For skylden sniker seg ind der hvor glæden er fjernet, og erstatter den.
(T-19.IV-A.17:10,12,14)
Det er umuligt at søge efter nydelse igjennem kroppen, og ikke finde lidelse… ...det uundgåelige resultat av at sætte deg selv lig med kroppen, for det er invitationen til lidelse. Det inviterer frygten til at træde inn, og til at blive dit mål. Skyldens tillokkelse må nødvendigvis indtræde samtidig, og uanset hvad frygten beordrer kroppen til at gjøre er det derfor smertefuldt. Den vil dele lidelsen i alle illusioner, og illusionen om nydelse vil være det samme som lidelse. (T-19.IV-B.12:1,4-7)
Således er kroppen -- egoets syndefulle leketøy 'par excellence', for dens opphav i separasjon er bevart og utøvet hver gang vi gjør kroppen virkelig i vår erfaring; en kilde og et instrument av nytelse og smerte. Dette er grunnen til at Jesus kontinuerlig kaller oss barn, ettersom leketøyene av spesiellhet er barns største tidsfordriv. Allikevel kan disse leketøyene drepe, for deres mål er å opprettholde separasjonen fra livet. Ikke desto mindre , forblir de ikke annet enn leketøy for barn som ikke forstår, for hvordan kan illusjoner skade Guds Sønn?
Du drømmer kun, og afguderne er det legetøj du drømmer du leger med. Hvem andre end børn har brug for legetøj? De lader som om de hersker over verden, og giver deres legetøj makt til at bevæge sig omkring, og snakke og tænke og føle og tale for sig. Men alt hvad deres legetøj synes at gøre, er i sindet hos dem der leger med det. Men de er ivrige efter at glemme, at de selv har funnet på den drøm hvor deres legetøj er virkeligt, og de vil heller ikke erkjende, at deres ønsker er deres egne. (T-29.IX.4:4-8)
Vi kan derfor gjengi Shakespeares kjente utsagn og lese: 'Hele verden er en sandkasse, og alle menn og kvinner er bare barn.' Jesus kunne ikke ha uttrykt det noe tydeligere.
Besatt med den 'lille visdommen til et lite barn' (T-29.IX.6:4), tror vi at lekene av synd -- sandkassen av spesiellhet -- vil gi oss det vi ønsker: spesiell kjærlighet vil lede til lykke; spesielt hat vil gi oss fred. Og allikevel er disse sandfylte idolene bare en dårlig erstatning for sannheten -- trettende, utilfredsstillende gods som er oppblåste barneleketøy (T-30.IV.2:1) som vi insisterer på å leke med, og innser aldri at vi drømmer en verden hvor i lekene av krig styrer og vi er dens slaver. Sannheten, er imidlertid -- vi mestrene og leketøyets slaver -- forblir skjult nettopp bak disse drømmene om synd.
Således leker vi bare at vi er barn. Våre beslutningstakende sinn er de voksne, eller har makten, og behageliggjør i ekstasen av individualitet og følger kløktig strategien av egoets tankesystem som de har omfavnet. Denne strategien krever at vi kler på oss barneklær og leker med deres leketøy, og magisk håper at ved å gjøre det kan vi unnslippe den grusomme smerten fra vårt sinns skyld-belastede tanker:
Han (Barnet) tror han har brug for det (lekene deres) for at kunne undgå sine tanker, fordi han tror at tankerne er virkelige. Og derfor gør han hvad som helst til legetøj, for at få sin verden til at blive udenfor sig selv, og lege han kun er en del af den. (T-29.IX.5:8-9)
Det sanne problemet, er derfor at vi har gjort synden virkelig i våre sinn, noe som i sin tur etablerer at synden av separasjon var en faktisk begivenhet, og således må verdenen som reiste seg fra denne tanken være virkelig også. Etter hvert som disse illusjonene er akseptert som virkelighet, blir våre individuelle spesielle selv solidifisert i løgnen som vi identifiserer oss så sterkt med. Av den grunn, gjengis St. Paulus kjente ordspråk i 1. Korinterbrevet (13:11), hvor Jesus oppfordrer oss til å bli voksne:
Der er en tid, hvor barndommen bør være overstået og forbi for evigt. Søg ikke at beholde børns legetøj. Læg det væk alt-sammen, for du har ikke brug for det mere. (T-29.IX.6:1-3)
Og han fortsetter i det neste kapittelet:
Mit barn, de (illusjonene) er kun legetøj, sørg derfor ikke over dem. Deres dans gav dig aldrig nogen glæde. Men de var heller ikke ting der kunne gøre dig bange, eller tryg, selv om de adlød dine regler. De skal verken elskes eller angribes, men blot ses på, som børns legetøj, der ingen mening har i sig selv…. Se rolig på dens legetøj, og forstå at de er (idoler)/afguder, der blot danser efter tomme ønsker. Giv dem ikke din tilbedelse, for de er der ikke….
(Guds Sønns) eneste fejltagelse er at han tror de er virkelige. Hva makter illusioner at gøre? (T-30.IV.4:6-9; 5:9-10,14-15)
Imidlertid, forblir våre ører lukket for disse formaningene, for vi higer etter gavene av spesiellhet, og tillater oss selv å bli forlokket av dets forførende sirener. For å sikre at det er stemmen av spesiellhet vi hører og ikke stemmen av Sannhet, verver vi allierte i våre felttog. Dette er en måte til å forstå hvorfor, når egoet lagde verden, det tilførte så mange muligheter for Guds Sønn til å bevæpne seg selv med skjoldene av spesielle relasjoner. Således er han i stand til å isolere sin erfaring i illusjon og beskytte sitt separerte selv fra sannhetens 'streiftog' inn i festningene av fordømmelse og hat. Det er mot disse avtaler vi nå vender oss, de hemmelige forhandlingene som skaper og informerer alle våre relasjoner, det begynner med fødsel, fortsetter gjennom livet, og kulminerer i kroppens død -- alle peker en anklagende finger på våre med-konspiratorer i synd, og sier: 'Se på meg, broder, ved din hånd dør jeg' (T-27.1.4:6).

Vår Hemmelige Vev med Hverandre: Forer Egoets Umettelige Sult på Skyld

Ettersom egoets opphav ligger i den aggressive tro at det tilranet seg Guds kreative funksjon og så misskapte en verden av tid og rom, det omvendte av himmelens evighet og uendelighet, oksygenet som tillater det å overleve er dømmelse og angrep. Lesere husker kanskje en episode fra den opprinnelige Star Trek serien som het 'The Day of the Dove'. 'Enterprise' besetningen er i krig med sine erkefiender 'the Klingens' i en tilsynelatende endeløs kamp hvor ingen vinner; vitterlig, så snart en er såret eller drept så er den personen på noe vis helbredet eller brakt tilbake til livet. Og videre, kamp-utøverne demonstrer overvektig paranoid, om ikke psykotisk atferd. Det blir til slutt registrert at en fremmed livsform av virvlende energi har kommet om bord i romskipet, og næres av de aggressive (og fryktsomme) følelsene til alle om bord, det fremkaller den bisarre atferden som egger alle til fiendtlighet. Bare når de to sinte besetningene kan le og demonstrere positive i stedet for negative emosjoner forlater 'den fremmede' skipet, tvunget til å lete etter næring av hat som opprettholder den, andre steder.
Således er egoets liv av frykt og sinne, skyld og dømmelse, og det leter alltid etter barn for å leke med dets krigsleketøy. Vitterlig, det finne kompanjonger å leke med i sin sandkasse av illusjoner; ellers vil dets eksistens -- som allerede henger i en tynn tråd av synd -- forvitre og dø. For å omskrive det populære uttrykket, litenhet elsker selskap, og egoets litenhet har behov for å forene seg med andres litenhet for å rotfeste sin eksistens i illusjonen om storhet som ganske enkelt er egoets store tro at det har erstattet Gud på tronen av skapelse. En slik tro avler skyld, den ene tanken egoet elsker fordi det vitner om virkeligheten av separasjon og synd. For å bevare denne tanke, beskytter egoet den med verden, som blir objektet av dets projeksjoner. Således er vår virkelige skyld fornektet og så sett i andre mennesker som, selvfølgelig, gjør det samme mot oss. Dette er da alliansene vi smir med hverandre, de spesielle relasjonene hvori skyld blomstrer i det som er egoets hjem borte fra Hjemmet. Jesus beskriver denne dynamikken av å se vår skyld i andre som fortjener anklage og død for 'deres' synder:
Had er specifikt. Der må være en ting at angripe. En fjende må nødvendigvis opfattes i en sådan form, at han kan røres, ses og høres, og i sidste instans dræbes. (W-pl.161.7:1-3)
Og så, på en 'nådeløs søken etter synd' (T-19.IV-A.12:7), søker vi kontinuerlig ut skyld i alle andre enn oss selv, og derfor finner vi det. På samme måte, disse samme menneskene leter etter oss, og det eneste interessante aspektet ved denne ellers forutsigbare om ikke vandrende søke-ferden er å se genialiteten som egoet utviser for sitt mål om å drepe eller bli drept (M-17.7:11) : forskjellige former, samme innhold. Således inviterer vi alle hverandre til å delta i denne dansen av død. Vitterlig, er vi som små barn som leker i sandkassa, og begjærer selskap. Hver eneste gang vi gjør våre kropper virkelige via nytelse eller smerte, gevinst eller tap, sykdom eller helse, inviterer vi verden til å delta med oss i sandkassa av skyld for å leke med oss ved å utveksle artilleri laget av sand. Alle inviterer oss derfor til sin dans av død, sentrert på kroppen, hvori vi garanterer vår udødelige (faktisk: døende) støtte av egoets uopphørlige drømmer om offer-overgriper:
Du hader den (kroppen), men du tror den er dit selv, og at uden den ville dit selv være tabt. Dette er det hemmelige løfte du har aflagt sammen med hver eneste broder, der vil gå adskillelsens vej. Dette er den hemmelige ed du sverger igen, når som helst du opfatter dig som angrebet. Ingen kan lide, hvis ikke han ser sig selv som angrebet, og som at tabe ved angreb. Ethvert løfte til sygdom er uformuleret og uhørt i bevidstheden. Men det er et løfte til en anden, om at blive såret af ham, og at angribe ham til gengæld. (T-28.VI.4:2-6)
Skyld, er da limet som binder sammen våre relasjoner. Ingen steder er denne usannhet/sinnsyke klarere sett i sin fordervelige hatefullhet enn i vår lidelse og smerte. I en passasje som kanskje er den mest hardt slående av alle i Et Kurs i Mirakler, finner vi en kortfattet oppsummering av rollen som skade/sårhet spiller i våre liv:
Hvis du kan såres af noget, ser du et billede af dine egne hemmelige ønsker. Intet mer end det. Og i din lidelse, uanset af hvilken art den måtte være, ser du dit eget skjulte begær efter at dræbe. (T-31.V.15:8-10)
Vi velger villig og til og med gladelig å lide ved en annens hender slik at skylden over hans/hennes/disses syndefulle angrep vil hvile over dem, og krever at de straffes i stedet for oss selv. Ved å tillate oss selv å bli offergjort av andre, søker vi å unnslippe de fatale virkningene av vår egne oppfattede synd, sinnsyke tror vi at vi har handlet bort synd mot uskyld, og således unnslipper Guds vredfulle og morderiske hevn. Bare i blendverk kan dette være sant, allikevel ettersom vi tror på dem, påminner Jesus oss kontinuerlig om vår uskyld, og således advarer oss:
Pas på fristelsen til at opfatte deg selv som uretfærdigt behandlet. Når du ser det sådan, prøver du på at finde en uskyld der ikke er Deres (av Gud og Kristus), men din alene, og på bekostning af en andens skyld. (T-26.X.4:1-2)
Enhver av oss piller dette spillet med hverandre, og det er forpliktelsen til lidelse og smerte som i sannhet får vår verden til å gå rundt, uten dette ville den 'blekne til intetheten som den kom fra' (M-13.1:2) og vi ville 'forsvinne inn i Hjerte av Gud' (W-pII.14.5:5). Skyld beskytter våre separerte selv og verden, og vi trenger deltakelsen av andre i sandkassa av skyld for å bevare egoets villfarelser/blendverk av synd og angrep. Våre felles løfter styrker derfor tankene av separasjon og spesiellhet som etablerer kroppen -- legemliggjøringen av egoet -- som virkelig, og derfor den lille, syke ideen som er dens kilde. Og således er en allianse av skyld og hat fremtvunget, uavhengig av dets tilsynelatende kjærlige former for uttrykk:
Et forsiktig venskab, begrænset i sin rækkevidde, og omhyggeligt afgrænset i sit omfang, ble den aftale du lavede med ham. Således delte du og din broder kun en begrenset forståelse, hvor en klausul om adskillelse var et punkt I enedes om at bevare intakt. Og at overtræde den blev anset for at være et brud på traktaten, som ikke kunne tillades. (T-29.I.3:8-10)
Vår troskap til denne underlige enighet vedlikeholder egoets usannhet/sinnsyke, og å bryte dets prinsipper av spesiellhet og dømmelse medfører strenge straffer:
For egoet, er de skyldfri skyldige. De der ikke angriper, er dets 'fjender', fordi de ved ikke at verdsætte dets fortolkning af frelse, er i en udmerket posisjon til at opgive det… For egoet, er egoet Gud, og skyldfrihed må fortolkes som den endelige skyld, som fuldt ut rettfærdiggjør mord. (T-13.II.4:2-3; 6:3)
Dette er grunnen til at forandringer i en relasjon vanligvis erfares som truende, en erfaring av frykt som uunngåelig gir opphav til sinne mot den som er betraktet å bryte alliansen av skyld. For eksempel, forsvarsløsheten av en som blir angrepet, når det tidligere var blitt møtt med motangrep, blir erfart av angriperen som svik, straffbart for ytterligere hardere angrep. De som reiser seg opp fra sandkassa av skyld og angrep er pariaer/kasteløse/uverdige, og fortjener bare å bli utstøtt som forrædere for de har gått imot egoets hellige skrift av spesiellhet, og svekker tankesystemet som er identiteten til alle som leker i sandkassa av dømmelse og hat. Således sier Jesus selv:
Mange troede jeg angreb dem, selv om det var åbenlyst at jeg ikke gjorde det…. Det du må erkende er, at når du ikke deler et tankesystem med andre, svækker du det. De der tror på det, oppfatter derfor dette som et angreb på sig selv. Det er fordi alle identificerer sig med sit tankesystem, og ethvert tankesystem centrerer seg om det man tror man er. (T-6.V-B.1:5,7-9)
Hver og en av oss forsvarer derfor sin sandkasse, for å overleve, ettersom et spesielt selv avhenger av det. Og fy!! til den ene som truer egoets bastioner av trygghet. Vår spesiellhet trekker kontinuerlig på andres for å forbli sittende i sandkassa, der for å delta i sand-kaste leken av angrep og forsvar inntil smerten av slik barnslig foreldet lek leder oss til å kalle på hjelp: 'Det finnes en bedre måte' (T-2.III.3:5-6). Og da er vi besvart av Jesus i hans kall til sinnet om å erindre kraften av dets beslutningstakende selv å velge mellom litenhet og storhet, spurv eller ørn:

Hvem ville forsøge at flyve med en spurvs små vinger, når han har fået ørnens mægtige kraft?

Og hvem ville tro på egoets lurvede tilbud, når Guds gaver lægges foran ham? (M-4.I.2:2.3)

Når valget er fremsatt så tydelig -- skyld eller uskyl, litenhet eller storhet, helvete eller himmelen -- kan da beslutningen være vanskelig? Hvem, som kjenner til de klare alternativene, ville noensinne velge de små lekene av egoet når gavene av Guds kjærlighet er holdt frem for å mottas?

Konklusjon: 'Deres Uskyld Vil Lyse Vei'

Når vi reiser oss fra sandkassen, og har valgt å fly med ørnens mektige vinger i stedet for spurvens svakhet, blir vi usårbare. Sanden som barna kaster på hverandre kan aldri nå over dine ben. Ved å ha forlatt leketøyene av skyld, er der intet å projisere, for alt som er igjen i våre helbredete sinn er uskylden av Kristus, delt med alle mennesker, uten unntak. Det er den uskylden vi ser i alle, deres ego tanker, følelser, og atferd blir annerledes. Ingenting i den synd-fylte verden av illusjon kan påvirke den Hellige Åndens sanne oppfattelse, for de mørke slørene av spesiellhet er løftet og i deres sted er bare det skinnende ansiktet av Kristus, kursets symbol på tilgivelse og uskyld. Barndommens verden -- en verden av behov, krav, og kjøpslåing -- er vitterlig passert og vi tar endelig vår plass i de voksnes rekker av Forsoning. Våre beslutningstakende sinn har bundet seg selv til mastene av tilgivelse, med Jesus som vår guide, som sikrer at vi forblir frie fra egoets tankesystem av død og destruksjon.
Ganske enkelt, derfor kaller Jesus på oss for å legge bak oss den smertefulle verdenen av barndom og vokse opp til modenhet; i et ordspråk -- å bli det samme kjærlige nærvær som han er. Og så ber vi til ham, med ordene fra Helen’s vakre dikt, 'En Jesus Bønn':

Et barn, en mann og så en ånd. Så

Følger jeg veien Du viser meg

Slik at jeg til sist vil bli som Du.

Hvilken annen enn Din likhet ville jeg ønske å ha?

(Guds Gaver, s.82)
Jesus ‘ kjærlighet bønnfaller oss om å stå opp og anerkjenne vår sanne åndelige vekst, ved å spørre: Nekter en voksen å oppgi barns leketøy? (M-13.4:3) Han oppmuntrer oss således til å registrere dragningen til litenhet, fristelsen til å leke i sanden med barn, forlokkelsen av de sirene-aktige ropene på spesiellhet -- alle basert på vår skjulte tiltrekning mot skyld, egoets hoved-bevarer av våre separerte selv. Og så når vi føler oss fristet til å ta del i en tanke, følelse eller atferd som forfører fra uskylden til Guds Sønn, og således uskylden til hver eneste tilsynelatende atskilte fragmenter av Sønnskapet, bør vi være stille og lytte til Jesus‘ ord:
Lad ikke de små fredsforstyrrere trække dig ned i lidenhed. I uskyld kan der ikke være nogen tillokkelse til skyld. Tænk på hvilken lykkelig verden du går i med sandheden ved din side! Opgiv ikke denne verden af frihet for et lille suk af tilsynelatende synd, eller for en smule betagelse af skyldens tillokkelse... Lad os ikke lade lidenhed lede Guds Sønn i fristelse. Hans herlighet er hinsides den, umålelig og tidløs som evigheden. Lad ikke tiden forstyrre dit syn på ham. Efterlad ham ikke forskræmt og alene i hans fristelse, men hjælp ham med at hæve sig over den, og opfatte det lys han er en del af. Din uskyld vil oplyse vejen til hans, og sådan beskyttes og fastholdes din i din bevidsthet. For hvem kan kende hans herlighet, og opfatte lidenhet og svaghet hos ham? Hvem kan vandre rystende i en truende verden, og erkjende at Himlens herlighet lyser på ham? (T-23.in.4:1-4; 5)
Hvilken større funksjon kunne vi ha, da, enn å velge lyset av uskyld skinnende i våre sinn, og å trå til side slik at det kan utvide seg gjennom oss i kall til de som fremdeles er fristet til å forbli i mørket av skyld? Og verden skinner deretter, reflekterer i din helbredete oppfatning freden og gleden som fyller våre hjerter. Ved å ha klamret oss til masten av Jesus’ kjærlighet, har vi motstått de Mephistopheliske forførelsene som ville ha fordømt oss til en eksistens av destruksjon og død, selv mens vi syntes å nyte gevinstene av egoets krig. Borte er våre jordiske venner -- ' ‘skjønnheten’ av synd, den delikate tiltrekningen av skyld, det ‘hellige’ voksede bilde av død, og frykten for hevn' (T-19.IV-D.6:3) -- deres sted er erstattet av glede som kommer fra uskyld, freden som råder ved slutten på konflikt, og kjærligheten som har tørket bort alle tårer. Lykkelig, har vi gitt svar til spørsmålet som Jesus åpner den endelige seksjonen av sin tekst, med å spørre: 'Ville du være dette? -- et barn eller voksen, spurv eller ørn, leve i eller ute av sandkassa:
Fristelse har een lektion den vil undervise i, i alle sine former og uanset hvor den viser sig. Den vil overbevise Guds hellige Sønn om at han er en krop, født i det der må dø, og ude av stand til at undgå dens skrøbelighet, og bundet af det den beordrer ham til at føle. Den sætter grænserne for hvad han kan gøre; dens kraft er den eneste styrke han har; hans fatteevne kan ikke overstige dens lille rækkevidde. Ville du være dette, hvis Kristus viste Sig for dig i al Sin herlighet, og kun bad dig om dette:
Vælg endnu engang, om du vil indtage din plads blandt verdens frelsere, eller om du vil forblive i helvede, og fastholde dine brødre der.
For Han er kommet, og det er det Han beder om. (T-31.VIII.1)
 
Vi svarer gledesfullt ja -- vi vil ta vår plass blant de voksne frelserne av barn -- og love hver dag å fornye vårt svar, selv i nærværet av de forførende overtalelsene for sandkassa hvori det er lett å glemme ditt hjertes lengsel etter å bli som Jesus: kjærlighet som forener seg selv. Allikevel, til slutt vinner kjærlighetens kall, idet vi velger å høre dens søte stemme i stedet for de sireniske lydene av spesiellhet. Oppreist, legger vi til vår stemme til Jesus’ idet vi kaller hjem alle de som fremdeles er fristet til å forbli som barn og glemme at de er Guds Sønn. Kan vi feile når Himmelen´s styrke har blitt vår egen? Oppeholdt av Himmelen´s Lys, samler vi sammen lysene som egoet hadde søkt å separere:
Og Gud Selv og alt Himlens lys vil blidt læne sig ned over dig og holde dig oppe. For du har valgt at blive der hvor Han vil have dig, og ingen illusion kan angribe Guds fred, når Han er sammen med Sin Sønn. (T-23.IV.6:6-7)

Således er vi Hjemme, i kjærligheten, freden og enheten som er vårt Selv.

*****************************

Oversatt av Hans Petter Nordhaug feb.2008




ACIM SOMMERSAMLING PÅ BOLÆRNE 30.07-02.08 2015
 

 

Intet virkelig kan trues

Intet uvirkelig eksisterer

Heri ligger Guds fred

 

-------------------------------------------- EKIM sommermøte PÅ BOLÆRNE 30.07-02.08 2015 -------------------------------------------



Dette er en uoffisiell side om Et Kurs i mirakler (A Course in Miracles®).
Ideene uttrykt på denne siden er forfatterens personlige tolkning og er ikke nødvendigvis godkjent av "copyright" eieren til A Course in Miracles®.

Miracle Studies for Course Students

Miracle Studies for Course Students

by jjesseph

[ Join Now | Ring Hub | Random | << Prev | Next >> ]